Demodex er en sykdom som rammer flere hunderaser, deriblant dvergpinscheren. Hvor utbredt den er, er vanskelig å vite da det ikke finnes noen oversikt over dette noen steder, men når man er godt bevandret i miljøet får man med seg en hel del, og jeg tenker som så at det vil være endel mørketall også iht denne sykdommen.
Det diskuteres med jevne mellomrom rundt denne sykdommen, hvor skal grensen gå for å avle på lokal demodex, hvor mange tilfeller av avkommer med sykdommen skal man akseptere på foreldredyr før man tar de ut av avl, kan man avle på kullsøsken som er friske osv..?
Jeg tror mange har gjort deg tanker om hva de selv vil gjøre, men samtidig er det vanskelig å si noe eksakt før man står midt opp et tilfelle.
Det har gjentatte ganger blitt avlet på kullsøsken til hunder med generell demodex, deres foreldre har også gått i avl i kombinasjon med andre individer, begge uten å gi det videre.
Jeg har hørt om kombinasjon mellom to hunder som ble gjort en gang hvor alle valper var friske og fine, samme kombinasjon ble gjenttatt, men her dukket det opp et avkom med demodex. Dette sier meg at det sannelig ikke er lett å vite hvordan det faktisk oppstår, ren tilfeldighet?? Jeg håper det etterhvert kommer en gentest som vi kan benytte oss av og som kan gi oss svar på om de avldyr vi bruker er bærere, og hvor stort problemet egentlig er.
I mellomtiden er jeg ihvertfall sikker på en ting, at jeg aldri bevisst vil avle på en hund som har generell demodex. Dette ene og alene fordi jeg har sett hvor ille det kan være, hvor vondt det er for hunden, og hvor vondt det er for de som eier den. Mange blir symptomfrie etter medisinering og kan leve et godt liv videre, men ikke alle er like heldige. Og som oppdretter er det også sårt og vondt når hunder fra ens eget oppdrett blir syke og man ser hva dette påfører hundene og valpekjøpere av bekymringer og tristhet.
Her er en fin artikkel om demodex, skrevet av en spesialist på området Dr. Baddaky Taugbøl
http://www.norskpinscherklubb.no/avlhelse/Demodikose_DrBaddaky2012.pdf
fredag 20. april 2012
mandag 2. april 2012
Gapestokken er tilbake... i ny form..
Hvordan har det seg, at enkelte mennesker føler den enorme trang i å henge ut andre i all offentlighet? Til tider får man følelsen av at gapestokken er tilbake i annen form, og dette med mange tilhengere.
Facebook har blitt den nye arenaen for uthenging, "kryptiske" statusoppdateringer får nysgerrigheten til å renne over hos andre, til statusholders store glede. For det er ingen tvil om hva disse halvforklarende statusene er godt for, nettopp for å få frem nysgjerrigheten til andre, få de til å spørre, slik at statusholder får utløp for sine tanker på en måte som skaper mer interesse enn ellers og som gjør han/hun interessant.
Offentlig skittentøyvask blir utført på facebook, og mange sier seg enig, noen få sier ser uenige, mens mesteparten som synes det hele er forkastelig tar avstand. Avstand burde de fleste ta da man som regel bare får med seg en side av saken. Og om man skulle hørt flere, så bør man allikevel kanskje ikke kaste seg uti det hele før man har tenkt seg om.
Om alle involverte parter i saken er med og kan få si sin mening stiller det seg litt annerledes, men som oftest mangler det både en og to parter i en slik diskusjon.
Rett som det er ser man at det navngis offentlig, personangrep i både mild og aggresiv form. Det får meg til å undre på hva dette er for slags mennesker, som kan henge ut andre i all offentlighet. Alle har vi vel en eller annen gang, ønsket andre dit pepperen gror, men de fleste av oss holder oss i skinnet og lar det gli forbi. Man skal aldri glemme at den man er sint på, har en familie rundt seg som kanskje er utenforstående, de har kanskje barn som gjør egne tanker, leser på nettet og blir ufattelig triste, de har søsken, foreldre og nære venner... Opp i all galskapen bør man stoppe opp å tenke litt på hva man faktisk setter igang.
Jeg tror at flere ville ha proteserter høylytt og skyldt på at folk får som fortjent, bla bla bla. JO det kanskje de gjør, men er det virkelig din/min/vår oppgave å sørge for det? Jeg tenker at alle får vel som fortjent på en eller annen måte, både på godt og vondt. Og at man skal være forsiktig med å gi tilbake med samme mynt etc. Da synker man bare ned på samme nivå, og er egentlig ikke det grann bedre!
Voksne folk bør gjøre seg for gode til personlig munnhuggeri i offentlig fora, for det skader bare en selv til syvende og sist. En god og saklig diskusjon er både sundt og bra, og uenige må man få være. Men la det være med det. Å sette andre i gapestokk på sin egen facebookprofil, i et forsøk på å "spre edder og galle", gir en flashback til tenåringstiden, bortsett fra at her snakker vi om godt voksne mennesker med familie, barn, jobb osv. Noen kanskje bare forblir på tenåringsstadiet i slike situasjoner... trist...
Apropos å synke ned på andres nivå ;o) :
Facebook har blitt den nye arenaen for uthenging, "kryptiske" statusoppdateringer får nysgerrigheten til å renne over hos andre, til statusholders store glede. For det er ingen tvil om hva disse halvforklarende statusene er godt for, nettopp for å få frem nysgjerrigheten til andre, få de til å spørre, slik at statusholder får utløp for sine tanker på en måte som skaper mer interesse enn ellers og som gjør han/hun interessant.
Offentlig skittentøyvask blir utført på facebook, og mange sier seg enig, noen få sier ser uenige, mens mesteparten som synes det hele er forkastelig tar avstand. Avstand burde de fleste ta da man som regel bare får med seg en side av saken. Og om man skulle hørt flere, så bør man allikevel kanskje ikke kaste seg uti det hele før man har tenkt seg om.
Om alle involverte parter i saken er med og kan få si sin mening stiller det seg litt annerledes, men som oftest mangler det både en og to parter i en slik diskusjon.
Rett som det er ser man at det navngis offentlig, personangrep i både mild og aggresiv form. Det får meg til å undre på hva dette er for slags mennesker, som kan henge ut andre i all offentlighet. Alle har vi vel en eller annen gang, ønsket andre dit pepperen gror, men de fleste av oss holder oss i skinnet og lar det gli forbi. Man skal aldri glemme at den man er sint på, har en familie rundt seg som kanskje er utenforstående, de har kanskje barn som gjør egne tanker, leser på nettet og blir ufattelig triste, de har søsken, foreldre og nære venner... Opp i all galskapen bør man stoppe opp å tenke litt på hva man faktisk setter igang.
Jeg tror at flere ville ha proteserter høylytt og skyldt på at folk får som fortjent, bla bla bla. JO det kanskje de gjør, men er det virkelig din/min/vår oppgave å sørge for det? Jeg tenker at alle får vel som fortjent på en eller annen måte, både på godt og vondt. Og at man skal være forsiktig med å gi tilbake med samme mynt etc. Da synker man bare ned på samme nivå, og er egentlig ikke det grann bedre!
Voksne folk bør gjøre seg for gode til personlig munnhuggeri i offentlig fora, for det skader bare en selv til syvende og sist. En god og saklig diskusjon er både sundt og bra, og uenige må man få være. Men la det være med det. Å sette andre i gapestokk på sin egen facebookprofil, i et forsøk på å "spre edder og galle", gir en flashback til tenåringstiden, bortsett fra at her snakker vi om godt voksne mennesker med familie, barn, jobb osv. Noen kanskje bare forblir på tenåringsstadiet i slike situasjoner... trist...
Apropos å synke ned på andres nivå ;o) :
Abonner på:
Innlegg (Atom)