Demodex er en sykdom som rammer flere hunderaser, deriblant dvergpinscheren. Hvor utbredt den er, er vanskelig å vite da det ikke finnes noen oversikt over dette noen steder, men når man er godt bevandret i miljøet får man med seg en hel del, og jeg tenker som så at det vil være endel mørketall også iht denne sykdommen.
Det diskuteres med jevne mellomrom rundt denne sykdommen, hvor skal grensen gå for å avle på lokal demodex, hvor mange tilfeller av avkommer med sykdommen skal man akseptere på foreldredyr før man tar de ut av avl, kan man avle på kullsøsken som er friske osv..?
Jeg tror mange har gjort deg tanker om hva de selv vil gjøre, men samtidig er det vanskelig å si noe eksakt før man står midt opp et tilfelle.
Det har gjentatte ganger blitt avlet på kullsøsken til hunder med generell demodex, deres foreldre har også gått i avl i kombinasjon med andre individer, begge uten å gi det videre.
Jeg har hørt om kombinasjon mellom to hunder som ble gjort en gang hvor alle valper var friske og fine, samme kombinasjon ble gjenttatt, men her dukket det opp et avkom med demodex. Dette sier meg at det sannelig ikke er lett å vite hvordan det faktisk oppstår, ren tilfeldighet?? Jeg håper det etterhvert kommer en gentest som vi kan benytte oss av og som kan gi oss svar på om de avldyr vi bruker er bærere, og hvor stort problemet egentlig er.
I mellomtiden er jeg ihvertfall sikker på en ting, at jeg aldri bevisst vil avle på en hund som har generell demodex. Dette ene og alene fordi jeg har sett hvor ille det kan være, hvor vondt det er for hunden, og hvor vondt det er for de som eier den. Mange blir symptomfrie etter medisinering og kan leve et godt liv videre, men ikke alle er like heldige. Og som oppdretter er det også sårt og vondt når hunder fra ens eget oppdrett blir syke og man ser hva dette påfører hundene og valpekjøpere av bekymringer og tristhet.
Her er en fin artikkel om demodex, skrevet av en spesialist på området Dr. Baddaky Taugbøl
http://www.norskpinscherklubb.no/avlhelse/Demodikose_DrBaddaky2012.pdf
fredag 20. april 2012
mandag 2. april 2012
Gapestokken er tilbake... i ny form..
Hvordan har det seg, at enkelte mennesker føler den enorme trang i å henge ut andre i all offentlighet? Til tider får man følelsen av at gapestokken er tilbake i annen form, og dette med mange tilhengere.
Facebook har blitt den nye arenaen for uthenging, "kryptiske" statusoppdateringer får nysgerrigheten til å renne over hos andre, til statusholders store glede. For det er ingen tvil om hva disse halvforklarende statusene er godt for, nettopp for å få frem nysgjerrigheten til andre, få de til å spørre, slik at statusholder får utløp for sine tanker på en måte som skaper mer interesse enn ellers og som gjør han/hun interessant.
Offentlig skittentøyvask blir utført på facebook, og mange sier seg enig, noen få sier ser uenige, mens mesteparten som synes det hele er forkastelig tar avstand. Avstand burde de fleste ta da man som regel bare får med seg en side av saken. Og om man skulle hørt flere, så bør man allikevel kanskje ikke kaste seg uti det hele før man har tenkt seg om.
Om alle involverte parter i saken er med og kan få si sin mening stiller det seg litt annerledes, men som oftest mangler det både en og to parter i en slik diskusjon.
Rett som det er ser man at det navngis offentlig, personangrep i både mild og aggresiv form. Det får meg til å undre på hva dette er for slags mennesker, som kan henge ut andre i all offentlighet. Alle har vi vel en eller annen gang, ønsket andre dit pepperen gror, men de fleste av oss holder oss i skinnet og lar det gli forbi. Man skal aldri glemme at den man er sint på, har en familie rundt seg som kanskje er utenforstående, de har kanskje barn som gjør egne tanker, leser på nettet og blir ufattelig triste, de har søsken, foreldre og nære venner... Opp i all galskapen bør man stoppe opp å tenke litt på hva man faktisk setter igang.
Jeg tror at flere ville ha proteserter høylytt og skyldt på at folk får som fortjent, bla bla bla. JO det kanskje de gjør, men er det virkelig din/min/vår oppgave å sørge for det? Jeg tenker at alle får vel som fortjent på en eller annen måte, både på godt og vondt. Og at man skal være forsiktig med å gi tilbake med samme mynt etc. Da synker man bare ned på samme nivå, og er egentlig ikke det grann bedre!
Voksne folk bør gjøre seg for gode til personlig munnhuggeri i offentlig fora, for det skader bare en selv til syvende og sist. En god og saklig diskusjon er både sundt og bra, og uenige må man få være. Men la det være med det. Å sette andre i gapestokk på sin egen facebookprofil, i et forsøk på å "spre edder og galle", gir en flashback til tenåringstiden, bortsett fra at her snakker vi om godt voksne mennesker med familie, barn, jobb osv. Noen kanskje bare forblir på tenåringsstadiet i slike situasjoner... trist...
Apropos å synke ned på andres nivå ;o) :
Facebook har blitt den nye arenaen for uthenging, "kryptiske" statusoppdateringer får nysgerrigheten til å renne over hos andre, til statusholders store glede. For det er ingen tvil om hva disse halvforklarende statusene er godt for, nettopp for å få frem nysgjerrigheten til andre, få de til å spørre, slik at statusholder får utløp for sine tanker på en måte som skaper mer interesse enn ellers og som gjør han/hun interessant.
Offentlig skittentøyvask blir utført på facebook, og mange sier seg enig, noen få sier ser uenige, mens mesteparten som synes det hele er forkastelig tar avstand. Avstand burde de fleste ta da man som regel bare får med seg en side av saken. Og om man skulle hørt flere, så bør man allikevel kanskje ikke kaste seg uti det hele før man har tenkt seg om.
Om alle involverte parter i saken er med og kan få si sin mening stiller det seg litt annerledes, men som oftest mangler det både en og to parter i en slik diskusjon.
Rett som det er ser man at det navngis offentlig, personangrep i både mild og aggresiv form. Det får meg til å undre på hva dette er for slags mennesker, som kan henge ut andre i all offentlighet. Alle har vi vel en eller annen gang, ønsket andre dit pepperen gror, men de fleste av oss holder oss i skinnet og lar det gli forbi. Man skal aldri glemme at den man er sint på, har en familie rundt seg som kanskje er utenforstående, de har kanskje barn som gjør egne tanker, leser på nettet og blir ufattelig triste, de har søsken, foreldre og nære venner... Opp i all galskapen bør man stoppe opp å tenke litt på hva man faktisk setter igang.
Jeg tror at flere ville ha proteserter høylytt og skyldt på at folk får som fortjent, bla bla bla. JO det kanskje de gjør, men er det virkelig din/min/vår oppgave å sørge for det? Jeg tenker at alle får vel som fortjent på en eller annen måte, både på godt og vondt. Og at man skal være forsiktig med å gi tilbake med samme mynt etc. Da synker man bare ned på samme nivå, og er egentlig ikke det grann bedre!
Voksne folk bør gjøre seg for gode til personlig munnhuggeri i offentlig fora, for det skader bare en selv til syvende og sist. En god og saklig diskusjon er både sundt og bra, og uenige må man få være. Men la det være med det. Å sette andre i gapestokk på sin egen facebookprofil, i et forsøk på å "spre edder og galle", gir en flashback til tenåringstiden, bortsett fra at her snakker vi om godt voksne mennesker med familie, barn, jobb osv. Noen kanskje bare forblir på tenåringsstadiet i slike situasjoner... trist...
Apropos å synke ned på andres nivå ;o) :
lørdag 17. mars 2012
Chili mitt lille hjerte
Vår lille diva og QueenB "Chili" er en livsnyter deluxe. Her koser hun seg på skinnfellen i sofaen. Elsker denne frøkena herfra, til månen og tilbake. I år skal hun få bli mamma for aller siste gang, og hun fyller 8 år og trer inn i veteranenes rekker. Dog er hun så godt som pensjonert fra utstillingsringene og har de titler hun har, deriblant Internasjonal Champion, noe som henger høyt. Stolt av lilletutta mi som lærte meg om utstilling og handling, og som fra starten har hatt en enorm plass i hjerte mitt. Jeg kunne ikke motstå lille rosa, og ringte fra Tyrkia for å fortelle oppdretter Jeanett om mitt valg. Jeg har aldri angret et sekund. Hun er helt herlig! :o)))
lørdag 10. mars 2012
Kunsten å velge..
Frem og tilbake er like langt. I skrivende stund planlegger jeg hardt vårt kull nr 14, og det er ingen mindre enn vår eldste og stamtispe som skal ha sitt 5. og siste kull. Ingenting skal overlates til tilfeldighetene, noe det egentlig aldri gjør. jeg bruker så enormt mye med tid i planlegging av våre valper, leser stamtavler til jeg blir grønn i ansiktet, ser på bilder, treffer hunder, søker opp helseresultater i generasjoner bakover og forover (om de har avkom etter seg fra før) og matcher de opp mot tispene som skal pares. For en jobb, veldig moro, men også frustrerende til tider. Man kan starte med et par valg, selektere ned til 1, og ende på 3 hahaha.. Men til syvende og sist så har man plukket de fra hevrandre og satt de sammen igjen og til slutt kommet til et valg man selv mener er helt på tallet 10. For om jeg ikke tror at kombinasjonen er en 10'er så gjennomfører jeg den heller ikke.
Av å lese en hel del statuser bare på facebook, så forstår jeg at jeg ikke er den eneste som fremstår som en pirkete gammel tante i valg av hanner. Alle vil ha det perfekte, eller så nære som mulig.
Først har man bestemt at sin tispe er god nok for avl, den har gått igjennom nåløyet være seg gemytt, helse og eksteriør, og så blir det vanskeligere når man skal finne en hanne med vel så bra gemytt, helse og eksteriør, og i tillegg skal det være en god match til tispa, gjerne ha litt å vise til fra tidligere.
Noen ganger så hadde det vært lettere å bruke "nabobikkja", men nå er det slik at jeg sjelden finner den veldig interessant for mine frøkenere. :ob Hittil har vi funnet de beste partnerene til våre damer i flere av verdens hjørner, som blant annet kan nevnes Spania, Usa, Russland, Nederland, Østerrike, Sverige, Finland osv... Litt reising eller krevende planer har ikke stoppet oss ennå, så det gjør vel ikke det fremover heller. Spent på våre kommende valper, spent på alle fremtidige planer, noen er allerede laget klare i hodet, man må komme til de aktuelle tidspunktene.. :o)
Gleder meg!
Av å lese en hel del statuser bare på facebook, så forstår jeg at jeg ikke er den eneste som fremstår som en pirkete gammel tante i valg av hanner. Alle vil ha det perfekte, eller så nære som mulig.
Først har man bestemt at sin tispe er god nok for avl, den har gått igjennom nåløyet være seg gemytt, helse og eksteriør, og så blir det vanskeligere når man skal finne en hanne med vel så bra gemytt, helse og eksteriør, og i tillegg skal det være en god match til tispa, gjerne ha litt å vise til fra tidligere.
Noen ganger så hadde det vært lettere å bruke "nabobikkja", men nå er det slik at jeg sjelden finner den veldig interessant for mine frøkenere. :ob Hittil har vi funnet de beste partnerene til våre damer i flere av verdens hjørner, som blant annet kan nevnes Spania, Usa, Russland, Nederland, Østerrike, Sverige, Finland osv... Litt reising eller krevende planer har ikke stoppet oss ennå, så det gjør vel ikke det fremover heller. Spent på våre kommende valper, spent på alle fremtidige planer, noen er allerede laget klare i hodet, man må komme til de aktuelle tidspunktene.. :o)
Gleder meg!
onsdag 7. mars 2012
Klubbvett og ildsjeler
Siden vi fikk vår første dvergpinscher i hus har vi vært medlem av vår nasjonale raseklubb (samt Norsk Kennel Klub). En klubb som drives på frivillig basis av de som er innvalgt i styre, samt hele klubbens medlemsmasse. Nå skal det sies at det ofte kan telles på to hender hvor mange som bidrar aktivt, de fleste i den store medlemsmassen er nok litt "gratispassasjerer", men slik vil det alltid være.
Dog er nok dette et fenomen man ser over hele linja i dag. Jeg har vært medlem av diverse sportsklubber siden jeg var stor nok til å gå, og husker dugnadsdrift, kakelotterier og annet engasjement fra slekt og venner. Det å bruke sin tid på klubben en var medlem av var en selvfølge for alle og enhver, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang hørte at man trengte folk, det var alltid folk nok.
I dag er denne trenden snudd, det er fortsatt noen ildsjeler der ute, men flesteparten gir av tiden sin fordi de føler at de må (dog gjør de ihvertfall det da), imens resten ikke engang vurderer å løfte en finger men forventer å komme til "dekket bord". Jeg vil jo si at uten disse ildsjelene man har, og disse som velger å bruke av sin tid på noe de brenner for får man ikke arrangementer til å gå. Tusen takk til dere!
Når det gjelder hundeklubber så må klubben tjene penger for å kunne bruke penger på sine medlemmer, ofte tror jeg dette blir litt glemt i iveret etter å få. Imens en liten del av en klubb jobber baken av seg for å innkassere penger til felles formål, sitter en stor del og høster av dette. Noen tror jeg rett og slett ikke engang ofrer det en tanke at dette til tider er "blodslitpenger".
Uten alle ildsjeler og aktive personer, samt medlemmer selvsagt, ville vi ikke hatt noen gående klubb.Jeg er kjempeglad for at nettopp min rase har en egen klubb som arrangerer utstillinger, helse og avlsseminar hvert år, arrangerer kurser hvor store deler av kurskontigenten dekkes av klubben, vi får medlemsblad 4 ganger i året, vi har et aktivtr forum, en oppdatert hjemmeside osv osv.
Dette er ingen selvfølge, mange klubber har ingenting av overnevnte ting.
Jeg håper ihvertfall at vår klubbs medlemmer verdsetter klubbens arbeid. Og jeg vet at størstedelen også gjør det. Samtidig tenke at man kanskje skal ofre litt av sin tid og engasjement på å hjelpe til når det trenges, slik at vi fremover vil fortsette å ha en aktiv klubb i ryggen.
Dessverre ser man til tider at klubben og klubbens styre høster ufortjent negativ kritikk. Noe jeg finner meget urettferdig. Selv sitter jeg ikke i styret, men jeg har gjort det tidligere, og jeg vet hva det kreves av de som sitter der. Man bruker av sin private tid, ofte også private ressurser for å "pleie" klubb og medlemmer.
Selv synes jeg at klubbens ildsjeler og engasjerte trenger oppløftning og kred for alt det de gjør. Man trenger ikke alltid være enige i alt som blir vedtatt. Men i et styre sitter mange og det er aldri en person som bestemmer alt. Man må stole på at mangfoldet i et styret utgjør saklige diskusjoner og tanker rundt de bestemmelser som fastsettes.
Et must for å kunne kritisere, er i det minste å være medlem av den aktuelle klubben. Om man ikke er medlem, har man heller liten innvirkning og kommer til kort.
Jeg stemmer på politiske valg hvert år. Partiet jeg stemmer på er ikke alltid ens med de meningene jeg selv har, men det som avgjør partiet jeg stemmer på, er hvilken saker de står for som jeg mener er mine hjertesaker. Noen ting de står for er kanskje langt fra min virkelighet, men jeg lar aldri være å stemme allikevel. Om jeg lar være, kan jeg heller ikke klage i etterkant. Det er slik jeg selv tenker.
Slik er det litt i en hundeklubb el.l også. Om man ikke er medlem og deltar i saklige diskusjoner, kommer med saklige forslag osv. kan man heller ikke klage.
Jeg er veldig glad i klubben jeg er medlem av, og stolt over det arbeidet de gjør. Det er klart masser av forbedringspotensiale, men det trengs ressurser for denslags og bare på de siste 5 årene har det skjedd store gode forandringer og forbedringer. Jeg synes styret gjør en kjempejobb og oppfordrer samtidig alle som ikke allerede er medlemmer melde seg inn og de som allerede er medlemmer komme på årsmøtet, delta og avgi sin stemme.
Samtidig håper jeg at alle går litt i seg selv og kanskje gir litt ekstra neste gang ens egen klubb skal arrangere noe eller trenger hjelp. Det krever så lite av ens totale tid i det store og det hele, men mye for de som er ansvarlige for arrangementet, og for arrangementet i seg selv :))
Dog er nok dette et fenomen man ser over hele linja i dag. Jeg har vært medlem av diverse sportsklubber siden jeg var stor nok til å gå, og husker dugnadsdrift, kakelotterier og annet engasjement fra slekt og venner. Det å bruke sin tid på klubben en var medlem av var en selvfølge for alle og enhver, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang hørte at man trengte folk, det var alltid folk nok.
I dag er denne trenden snudd, det er fortsatt noen ildsjeler der ute, men flesteparten gir av tiden sin fordi de føler at de må (dog gjør de ihvertfall det da), imens resten ikke engang vurderer å løfte en finger men forventer å komme til "dekket bord". Jeg vil jo si at uten disse ildsjelene man har, og disse som velger å bruke av sin tid på noe de brenner for får man ikke arrangementer til å gå. Tusen takk til dere!
Når det gjelder hundeklubber så må klubben tjene penger for å kunne bruke penger på sine medlemmer, ofte tror jeg dette blir litt glemt i iveret etter å få. Imens en liten del av en klubb jobber baken av seg for å innkassere penger til felles formål, sitter en stor del og høster av dette. Noen tror jeg rett og slett ikke engang ofrer det en tanke at dette til tider er "blodslitpenger".
Uten alle ildsjeler og aktive personer, samt medlemmer selvsagt, ville vi ikke hatt noen gående klubb.Jeg er kjempeglad for at nettopp min rase har en egen klubb som arrangerer utstillinger, helse og avlsseminar hvert år, arrangerer kurser hvor store deler av kurskontigenten dekkes av klubben, vi får medlemsblad 4 ganger i året, vi har et aktivtr forum, en oppdatert hjemmeside osv osv.
Dette er ingen selvfølge, mange klubber har ingenting av overnevnte ting.
Jeg håper ihvertfall at vår klubbs medlemmer verdsetter klubbens arbeid. Og jeg vet at størstedelen også gjør det. Samtidig tenke at man kanskje skal ofre litt av sin tid og engasjement på å hjelpe til når det trenges, slik at vi fremover vil fortsette å ha en aktiv klubb i ryggen.
Dessverre ser man til tider at klubben og klubbens styre høster ufortjent negativ kritikk. Noe jeg finner meget urettferdig. Selv sitter jeg ikke i styret, men jeg har gjort det tidligere, og jeg vet hva det kreves av de som sitter der. Man bruker av sin private tid, ofte også private ressurser for å "pleie" klubb og medlemmer.
Selv synes jeg at klubbens ildsjeler og engasjerte trenger oppløftning og kred for alt det de gjør. Man trenger ikke alltid være enige i alt som blir vedtatt. Men i et styre sitter mange og det er aldri en person som bestemmer alt. Man må stole på at mangfoldet i et styret utgjør saklige diskusjoner og tanker rundt de bestemmelser som fastsettes.
Et must for å kunne kritisere, er i det minste å være medlem av den aktuelle klubben. Om man ikke er medlem, har man heller liten innvirkning og kommer til kort.
Jeg stemmer på politiske valg hvert år. Partiet jeg stemmer på er ikke alltid ens med de meningene jeg selv har, men det som avgjør partiet jeg stemmer på, er hvilken saker de står for som jeg mener er mine hjertesaker. Noen ting de står for er kanskje langt fra min virkelighet, men jeg lar aldri være å stemme allikevel. Om jeg lar være, kan jeg heller ikke klage i etterkant. Det er slik jeg selv tenker.
Slik er det litt i en hundeklubb el.l også. Om man ikke er medlem og deltar i saklige diskusjoner, kommer med saklige forslag osv. kan man heller ikke klage.
Jeg er veldig glad i klubben jeg er medlem av, og stolt over det arbeidet de gjør. Det er klart masser av forbedringspotensiale, men det trengs ressurser for denslags og bare på de siste 5 årene har det skjedd store gode forandringer og forbedringer. Jeg synes styret gjør en kjempejobb og oppfordrer samtidig alle som ikke allerede er medlemmer melde seg inn og de som allerede er medlemmer komme på årsmøtet, delta og avgi sin stemme.
Samtidig håper jeg at alle går litt i seg selv og kanskje gir litt ekstra neste gang ens egen klubb skal arrangere noe eller trenger hjelp. Det krever så lite av ens totale tid i det store og det hele, men mye for de som er ansvarlige for arrangementet, og for arrangementet i seg selv :))
tirsdag 6. mars 2012
Noen avelstanker
Det er vår i lufta og selv om isen lå pakket på bakken i dag tidlig er det store synlige bare flekker med asfalt flere steder. Deilig. Etter å ha levert poden i barnehagen tuslet jeg hjemover i min egen lille verden. Den verdenen, som er bare min egen, vandrer tankene til ting som opptar meg, forundrer meg, gleder meg, irriterer meg, utvikler meg osv.. Når jeg ikke tenker på familien og det som berører seg rundt de jeg er mest glad i, så tenker jeg på hund, hundeoppdrett og verdens beste rase dvergpinscheren. Om jeg skulle fått betalt for all tid jeg brukte på rasen med å lese, diskutere med kollegaer og andre raseentusiaster, snakke med veterinærer, gå kurser og seminarer vedr hund, reise på utstillinger, lese stamtavler, planlegge osv osv.. så ville jeg vært riiiiiiik. Dog blir jeg rik på kunnskap, som jeg ikke ville vært foruten.
Det er vel en del av det som driver oss entusiaster. Ikke tanken på penger og den slags rikdom, men det å tilegne seg mer kunnskap, lære masse, gjøre erfaringer, få lov å planlegge kombinasjoner i det uendelige i håp om å lage de perfekte valper for å forbedre rasen vi er så glade i, og for at rasen skal få en god plattform og utgangspunkt for fremtiden. Slik tenker ihvertfall jeg. :)
Ikke alltid går det som en har tenkt, planlagt og ønsket. Til tider forsvinner fantastiske hunder ut av avl av ymse grunner. Sørgelig, men nødvendig. Ihvertfall om man skal jobbe for å forbedre rasen. Dog er avl vanskelig, og man må veie for og imot og velge. Noen ganger velger man rett, andre ganger ikke. Dog gjør man så godt man kan, men det er sårt når ting får galt. Det er vel medaljens bakside.
Siden min start som oppdretter i 2005 har vi hatt oppturer og nedturer, nedturene er tunge men veies opp av alle oppturene. Sånn er vel livest bane, det går opp og ned, men for å kunne gledes av oppturene må man vel ha kjent på nedturene?
Det er vel en del av det som driver oss entusiaster. Ikke tanken på penger og den slags rikdom, men det å tilegne seg mer kunnskap, lære masse, gjøre erfaringer, få lov å planlegge kombinasjoner i det uendelige i håp om å lage de perfekte valper for å forbedre rasen vi er så glade i, og for at rasen skal få en god plattform og utgangspunkt for fremtiden. Slik tenker ihvertfall jeg. :)
Ikke alltid går det som en har tenkt, planlagt og ønsket. Til tider forsvinner fantastiske hunder ut av avl av ymse grunner. Sørgelig, men nødvendig. Ihvertfall om man skal jobbe for å forbedre rasen. Dog er avl vanskelig, og man må veie for og imot og velge. Noen ganger velger man rett, andre ganger ikke. Dog gjør man så godt man kan, men det er sårt når ting får galt. Det er vel medaljens bakside.
Siden min start som oppdretter i 2005 har vi hatt oppturer og nedturer, nedturene er tunge men veies opp av alle oppturene. Sånn er vel livest bane, det går opp og ned, men for å kunne gledes av oppturene må man vel ha kjent på nedturene?
Den spede start
Jeg er vel egentlig ingen stor blogger og er veldig glad i hjemmesiden jeg har. Men samtidig så hender det at jeg ønsker å skrive ting som jeg ikke ønsker å fylle nyhetssiden på hjemmesiden min med, samt min personlige blogg med. Helst gjerne hunderelaterte tanker og meninger, så etter lenge å ha fulgt andre hundeengasjerte menneskers fine og velskrivne blogger, velger jeg å prøve meg på en selv, så får tiden vise om jeg duger.. eller om dette duger for meg :))
Abonner på:
Innlegg (Atom)